Du finner oss også på

Nei, klikkhorenes tid er ikke forbi

Media

Nei, klikkhorenes tid er ikke forbi

Suksessen med digitale abonnement betyr ikke slutten for luretitler, sensasjoner og klikkhorer.

Du finner dem overalt. Fortsatt. “Elsker å spille dum som et brød” står det i tittelen. Bildet viser en blond kvinne med store bryster i en tynn nattkjole, liggende på rygg i en seng. Hun ser rett i kameraet og smiler med kritthvite tenner.

Saken er en pluss-sak. I VG.

“Dette er de vanligste sex-fantasiene til nordmenn”, kan du lese i Dagbladet. Om du betaler dem, naturligvis. Bildet viser en kvinne som ligger mellom beina på en mann.

‘Men kom igjen! Dette er jo de hårete tabloid-avisene’, sier du? Javel. Men har du lest lokalavisen din på nett i det siste?

La oss reise til Tromsø og ta en titt på abonnementsavisen Nordlys.

“Espen fikk i oppdrag å berge gigant-selskapet etter avsløringene: – Skandalen var en realitet”.

Verken tittelen eller bildet avslører hvem ‘Espen’ er, hva selskapet heter, eller hvilken AVSLØRING og SKANDALE det er snakk om. Det pirrer. Men vil du vite mer må du betale.

Fant vidunderkuren…

To steinkast lengre sør ligger Trondheim, hjembyen til abonnementsavisen Adresseavisen: “Monica Øien (47) testet “alle” dietter. Så endret hun kurs: – Det har gitt meg en enorm frihetsfølelse”.

Bildet viser en pen kvinne, som av en eller annen grunn ligger på en vei(?) i en trang singlet. I mars.

Hun har tilsynelatende funnet vidunderkuren. Hun har svaret! Og betaler du, får du vite hva svaret er.

I Stavanger tar Stavanger Aftenblad en klassisk vri: “Så mye penger bruker de videregående skolene i Rogaland på å markedsføre seg selv”.

For å vite hvor mye “så” er, må du selvfølgelig betale. De kunne enkelt gjort tittelen informativ. Men ingen hore er gratis.

Facebook ryddet opp

De ekstreme ‘Du vil ikke tro…’-titlene forsvant da Facebook kvalte trafikken til saker med slike luretitler. Folk sa de var lei titlene, men trykket som besatte på dem likevel.

Mediehusene spydde sakene ut over en lav sko. De var i ferd med å ødelegge Facebook, så Facebook fjernet dem.

Det er altså Facebooks “ære” at mediehusenes desperate og fordummende buzz-sider døde som fluer i vinduskarmen. Det har ingenting med digitale abonnement å gjøre.

Avhengig av klikk

Fortsatt ber Facebook mediehus slutte å bruke titler for å lokke folk til å klikke. ‘Titler skal være informative og gi en verdi’, sier Facebook.

Men klikk er mediehusenes heroin. De kan ikke slutte. De vil ikke slutte.

Årsaken er at de fleste mediehus fortsatt holdes i live av to inntektskilder: Abonnement og annonser. Begge er plattformavhengige inntektsstrømmer, som er avhengig av at du fortsetter å klikke.

For å overleve må de sørge for å lokke deg til å betale for abonnement. Da må de skrive titler og saker som pirrer deg. Som selger.

Resultatet blir horete titler. Saker som er skreddersydd for å trigge salg. Og sakene som selger godt, selges igjen og igjen og igjen med nye titler. Nye bilder.

En saks potensielle evne til å generere salg av abonnement definerer i dag redaksjonelle prioriteringer. Definerer vinkling. Definerer titling og bildevalg.

Og enda verre: Mediehusene må sørge for å lokke deg og alle andre til å klikke og klikke og klikke for å få inntekter fra annonser. Jo flere klikk, jo flere penger i kassen. Fortsatt.

Gammel strategi

Og selv om jeg mest har lyst til å gråte på vegne av journalistikken er jeg helt enig med deg: Dette er ikke noe nytt. På nett har dette vært historien siden de første nettavisene på 1990-tallet.

Strategien ligner også på det mediehusene gjorde for å selge papiraviser. Forsidene var fulle av titler som skulle pirre, lokke og lure deg til å kjøpe. Du gir oss penger og vi gir deg informasjon.

Den gang var titlene basert på magefølelse og gårdagens løssalgstall. I dag har vi data på alt. I sanntid.

Journalistikken er et offer for mediehusenes utdaterte forretningsmodeller. Et offer for vår manglende evne til å tenke nytt. Til å tenke annerledes. Til å tørre å ta risiko.

Hvorfor er det så få i Medie-Norge som hever stemmen og på vegne av redaksjonell uavhengighet? Om problemene ved å blande kommersielle interesser inn i redaksjonelle beslutninger?

Hvorfor er det så stille om de hårreisende utfordringene med å ha ansvarlige redaktører, som også er administrerende direktører? Alle vet jo at redaktørene er ufeilbarlige og holder journalistikkens integritet foran kommersielle interesser. Eller?

Men la nå de eldre hvite mennene være i fred i lederstillingene sine. Og la oss være enige om to ting:

1. Digitale abonnement gir mediehusene gode inntekter, og det bør vi alle være glade for.

Og:

2. Klikkhorenes tid er ikke forbi.

Daglig leder i Helt Digital og konseptutvikler i iNord. Foredragsholder, rådgiver og digital nerd.

Flere artikler i Media

Opp
nei-klikkhorenes-tid-er-ikke-forbi-helt-digital