Tenk deg en stor database, hvor du kan søke på navn eller e-post og få opp hele nettleserhistorikken din. Alle nettsider du har besøkt. Også når du har surfet med «privat nettlesing» eller «inkognito-mode». Alle kan se hvilke nettsider du har vært på. Hvilke bilder og videoer du har sett. Hvilke ord du har skrevet i søkefelt. Alt du har kjøpt. Og: Basen inneholder hele historikken din – på tvers av enheter. Mobilen din, nettbrettet ditt, bærbar eller stasjonær. Trolig vil pornosidene rammes først. Noen kommer snart til å lage en slik database – og ditt navn vil være der. Det kommer til å bli flaut. Veldig flaut. Og det kommer til å endre dine nettvaner – for alltid.
Men hvordan kan noen vite hva du har surfet på? Hva du har søkt etter? Nettet er ikke så anonymt som mange tror. Eller i alle fall: Vil tro. Gang på gang blir vi minnet på at internett ikke er en privatsak. Store lekkasjer skjer jevnlig fra selskap alle tror er vanntette. I 2006 kom 20 millioner søk fra AOL på avveie – alle var identifiserbare. Brukerinformasjon om 10.000 Hotmail-kontoer ble offentliggjort i 2009. I 2010 avslørte Wall Street Journal hvordan Facebook selger informasjon om brukerne. I 2011 opplevde to millioner pasienter i California at pasientopplysningene deres var tilgjengelig for alle. Den hittil største øyeåpneren bør likevel være Edvard Snowden, som i 2013 viste alle at ingenting vi gjør på nett er privat. Men likevel lukker vi øynene. Vi fortsetter som før.
Vi ønsker så gjerne å tro at alt vi gjør er en privatsak – men den gang ei.
Marius Karlsen
